Innsamling og nasjonalromantikk

Søstrene Lauritzen, Moss, ca 1920.

Søstrene Lauritzen, Moss, ca 1920. Foto: Hans P. Lauritzen

I norsk sammenheng forbinder vi folkemusikk først og fremst med fjellbygdene og ”dalstrøka innafor”. Og vel er det sant og visst at de mer avsidesliggende
strøka av landet har rike tradisjoner når det gjelder folkemusikk og folkekunst. Dette var også ”mantraet” under den norske nasjonalromantikken, og de akademiske innsamlerne dro så langt som mulig vekk fra byene og kysten, for dokumentere det ”ekte norske”. Den rådende holdningen på midten av 1800-tallet var at den mest ubesudlede og urnorske kulturen var å finne først og fremst hos fjellbonden. (Dette var holdninger de norske nasjonsbyggerne hadde tatt fra det europeiske kontinentet.) Det er selvsagt en viss logikk i denne tanken, så vi skal ikke her bestride den som sådan. Men: den skulle i hvert fall vise seg å bli en selvoppfyllende profeti! For det var jo nettopp musikken og kunsten i disse bygdene som ble løftet opp og fram, og som ble dokumentert for ettertida. Og dette har jo igjen ført til at arkivene i dag bugner over av stev fra Setesdal, middelalderballader fra Telemark og slåtte-nedtegnelser fra Valdres, mens særlig flatbygdene og kystområdene er svært dårlig representert. Og ikke bare gjelder denne forskjellen mengden dokumentert materiale (noter/tekster, og etter hvert lydopptak), men også omfanget av den fortsatt levende tradisjonen og folks holdninger til egen lokalkultur. –Det er helt påfallende hvordan vesttelen (uansett interesser for øvrig) bærer på en stolthet i forhold til egen lokal kulturarv, mens den gjennomsnittlige østfolding oftest ikke en gang er bevisst at noe sånt noe fins. Vi kan altså si at nasjonalromantikkens kulturelite og deres ideologier satte i gang onde og gode sirkler i ulike deler av landet.

Nå skal det jo også sies at Østfolds plassering nært til resten av Europa og nært til hovedstaden har gjort at nye kulturimpulser har dukket opp tidlig hos oss. Ikke minst har de mange herregårdene huset oppdaterte og bereiste embetsmenn og rikfolk, som har hatt anledning til å ta opp kontinental mote, også i musikkveien. Hit har reisende musikanter og kulturpersonligheter funnet veien, og gamle bygdedansformer ble utkonkurrert tidligere her enn i andre strøk av landet. Dessuten Østfolds byer og industri har trukket til seg mye arbeidsfolk utenfra (ikke minst fra Sverige!), og kysten har (som andre steder) vært preget av et internasjonalt sjøfartsmiljø. Men om mange av de gamle slåtteformene, danseturene, visene og syngemåten har måttet vike for mer moderne og populære former, har allikevel mye av det gamle blitt bevart –helt opp til vår tid! Mødre har fortsatt behov for å bysse spebarnet i søvn, og store og små gleder seg over sangleiker på juletrefest. Og spør du den eldre garde med østfoldinger, har de fleste av dem dansa masse springdans i sin ungdom!

( Skrevet av Inngun Skjelfoss)