Østfold- sangstil

Tre ukjente herrer, ca 1920. (Har dere opplysninger om bildet, ta gjerne kontakt!)

Tre ukjente herrer, ca 1920. (Har dere opplysninger om bildet, ta gjerne kontakt!)

Folkelig sang er ikke bare tekst og melodi som framføres på en hvilken som helst måte! -Tvert imot er det en helhet bestående av både tekst, melodi og framføring! Stiltrekkene i en sjanger er helt essensielle for at en stil er det den er, og det blir feil å framføre et materiale uten å ta hensyn til dette elementet. Det er selvsagt at man synger klassiske arier på klassisk vis. Det må også være en selvfølge å synge folkelige viser på den måten de tradisjonelt har vært sunget på, skal man ta sjangeren på alvor. (Her er det syndet mye, både hos innsamlere som ikke har forstått det folkemusikalske tonespråket, og tolket den aldersommelige tonaliteten som dårlig intonasjon, og hos sangere som framfører folkeviser på klassisk vis.) Det er også en utbredt misoppfatning at folkesang eller kveding innebærer at man synger med en nasal stemme. Dette er ikke tilfellet. Tvert imot er idealet at man synger så nært talestemmen som mulig. Men har man en nasal stemme når man prater (som noen profilerte folkesangere slumper til å ha…), vil man ikke gjøre noe for å endre den når man synger. Nettopp bruken av den personlige stemmen gjør at hver enkelt folkesanger har en unik sound!

Generelt kan man altså si at man synger så nært opp til slik man snakker som mulig. Dette gjelder også stort sett for alle Østfold-kildene (med unntak av de som har sunget i kor el.l, og som er oppdratt i en annen sangtradisjon). Det betyr for eksempel at man uttaler vokalene som man uttaler den i dagligtalen; en ”i” uttales som en spiss ”i”, ikke som en rundere (nesten ugjenkjennelig) variant, slik vi hører i klassisk sang. Og det er helt lov å ”synge på” konsonanter, som l’er og n’er. Det gir sangen et mer rytmisk preg, enn om man streber etter å gjøre konsonantene så korte som mulig (som i klassisk sang). En annen ting som i motsetning til i skjønnsang er helt lov, og gjerne etterstrebes, er å ikke gå rett på meloditonen, men å synge med forslag eller glidetoner. Det er også med på å gi ”svung” og rytmisk snert til framføringa.

Mange forbinder folkesang med sang på dialekt, og der er det helt klart en link. Tradisjonelt har man sunget på sin egen dialekt -igjen etter idealet om å synge så nært til måten man snakker på som mulig. Det betyr altså at om du snakker ”Oslo-mål”, er det det målet det er mest relevant og folkelig for deg å synge på! Enkelte sjangre innafor den vokale folkemusikken har ikke vært så nært knytta til ens dialekt, og det gjelder spesielt de religiøse folketonene, som -gjerne for å understreke det høytidelige- ble sunget nært opp til skriftspråket. Også andre viser med et litterært utgangspunkt, som f.eks skillingsviser, ble gjerne sunget på en blanding av skriftspråk og dialekt.

Etter hvert som man på skolen fikk sangbøker, og radio og grammofonslagere gjorde sin inntreden, dempet nok det dialektbruken noe. Men i dagens mylder av musikkstiler, er nettopp det å synge på dialekt blitt en viktig merkelapp på folkelig sang. Så kan man jo diskutere hvor folkelig det er å synge på ei dialekt du ikke snakker…

Når det gjelder Østfold-målet, er det jo dessverre sjelden det trekkes fram som ei av de vakreste norske dialektene. Tvert imot blir den ofte harselert med. Det gjelder også andre dialekter som ligger forholdsvis nært opp til normalmålet -slik som for eksempel Toten- og Hedmarksdialekta. (Dette er visstnok vanlig i andre land også! –Jo lengre unna normalmålet (både geografisk og lydmessig) et talemål er, jo finere går det for
å være.) Og det kan virke som dette speiles i den folkelige sangen i våre områder i dag -man synger ikke så gjennomført på dialekt lengre, som man nok gjorde før. Her er det for eksempel stor forskjell på slik østfoldingene synger i dag, og de sang-opptakene som ble gjort på 60-tallet! Dessverre er det også lite dialekt å spore i for eksempel Lindeman-nedtegnelsene, men det vitner trolig mer om hans holdninger, enn om hvordan kildene faktisk sang… Nevnes bør dessuten at den svenskspråklige påvirkninga er ekstra stor på visene i Østfold, selv om det over hele landet i perioder har vært stas å bruke noen svenske ord og vendinger. Når det gjelder slektskap for øvrig, er det helt tydelig at vi tilhører samme tradisjonsområde som våre naboer på svensk side. Det gjelder både den folkelige sangen (repertoar, typer viser, hvilke viser, teksten i visene, metrikken i visene, melodier, stiltrekk og framføringspraksis), og slåttemusikken og dens danseformer. I denne sammenhengen finnes det ikke noen landegrense! I tillegg er jo en svært stor prosentandel av dagens østfoldinger etterkommere av svenske innvandrere, noe som selvsagt også har påvirket musikktradisjonene våre.

Et annet trekk som i det siste nærmest har blitt ensignatur på norsk vokal folkemusikk, er krullinga. Krulling er ornamentering/forsiring av melodien, gjerne raske toner som beveger seg over og under enkelte meloditoner. Denne krullinga er så godt som helt fraværende her i Østfold. Mange av oss som i dag ønsker å synge de gamle Østfold-visene, putter gjerne på noen kruller, for det har vi hørt fra andre steder, det er fint og det er en utfordring å få dem til å høres bra ut. Men hører vi på de (gamle) østfoldingene (som ikke har valfartet til kappleiker og kvedarseminarer…) som synger de gamle visene, så kruller ikke de i det hele tatt. Det betyr ikke at de ikke pynter på melodien –de synger med forslag, glidende anslag og lengre glidetoner, men de raske og snirklete tonene mangler helt. Så er da spørsmålet om de har vært der tidligere og forsvunnet, eller om de aldri har vært der. Dette får vi selvsagt aldri vite sikkert. Ingen opptak ble gjort for f.eks. 300 år siden, så hvordan østfoldingene sang da, forblir en hemmelighet. Men vi kan gjøre noen antagelser. Her er det for eksempel svært relevant å sammenligne med folkekunsten. I Østfold er det lite lokal rosemaling å finne -i betydningen mye dekor i form av blomsteretterligninger og akantusranker i forskjellige farger. Det er isteden snakk om en ganske rolig form for dekor, forholdsvis enkel i sin stil. Det handler i stor grad om større motiver, enn mye ”småpynt”. Og det minner altså veldig om syngemåten også. Fokuset i sangen er innholdet i visa (=motivet). Formidlingen av et budskap er det sentrale, og man prioriterer ikke pynten. Følgelig er det altså sannsynlig at det ikke har vært et ideal med masse ornamenter/kruller her hos oss. Og det gjelder nok svært mange andre steder i landet også. Ja, kanskje har nettopp det vært normen, og ikke de virtuose krullene vi kjenner fra for eksempel Telemark. Men at det har vært noen utøvere som har krullet mye og vært fantastisk gode til det, er det ingen tvil om. Og vi mennesker er jo engang sånn at vi gjerne vil briljere litt… Her har nok helt sikkert kappleikssystemet (det å skulle konkurrere mot hverandre) gjort sitt til å framelske avanserte teknikker. Og tilsvarende utdanning og profesjonalisering av folkesangere i våre dager.

Når det gjelder tonaliteten i den gamle visesangen i Østfold, er den stort sett sammenfallende med moderne tonalitet (som vi finner i dur- og mollskalaer). Men enkelte spor etter et annet tonespråk finnes. Det er flere av dem i opptakene gjort på 60-tallet, men de kan faktisk også fortsatt høres den dag i dag! Spesielt gjelder det da en halvhøy septim, og den opptrer særlig i voggeviser og ”småstubber”. Disse mindre versa er nok også trolig av det eldste materialet som fortsatt finnes i levende tradisjon i
Østfold. Med tanke på hvor fremmedartet disse ”skjeve tonene” framstår for våre moderne vestlige ører, er det bemerkelsesverdig at disse tonene fortsatt holdes ”i live”. Men for utøverne som synger dem, er de en helt naturlig del av melodien. Dog må man si at det er mer sannsynlig at tonaliteten endrer seg tidligere enn en eventuell ornamenteringstradisjon forsvinner (som jo er svært populær innafor mange moderne sangstiler –f.eks soul og våre dagers ”Idol-stil”). Så det faktum at alderdommelig tonalitet finnes, men ikke krulling, kan også være et argument for at det ikke har vært noe krulling her…

Skal man peke på enkelte trekk ved den folkelige sangen i Østfold som kan være typiske, må det kanskje være den utadvendte og uhøytidelige stilen. Det er helt tydelig at et hovedanliggende for den som synger er å formidle selve innholdet i visa (enten for seg selv eller for tilhørere), og dette speiles i at teksten kommer tydelig fram og ikke ”forstyrres” av tekniske finesser eller avansert melodi. Utøverne leverer også en ”sosial framføring” -de ønsker å formidle noe, og de skiller seg tydelig fra en mer innadvendt stil som man kan finne andre steder. Kanskje gjenspeiler dette geografiske forskjeller
når det gjelder adferd og sosiale væremåter? Østfoldingene er også svært lite selvhøytidelige når de synger, de har gjerne glimt i øyet og hverken latteren eller gråten er langt unna. For øvrig vil selvsagt typen vise styre selve framføringa.

Uansett blir det misvisende å snakke om typiske trekk både ved folkelig sangstil generelt og i Østfold spesielt. For når alt kommer til alt, kan man nesten si at det som er det mest typiske trekket ved folkelig sangstil, er den personlige stilen. Enhver synger med den stemmen en har fått, og på den måten som faller naturlig for den enkelte. Det hører også til tradisjonen å gjøre visa til si egen -ikke bare herme 100 % etter den en har lært ho av. Således blir sangen et ytterst personlig uttrykk, som sågar gjenspeiler
sangerens personlighet!

( Skrevet av Ingunn Skjelfoss)